Onsdag 6.11.2019 fikk vi melding om at en elg var påkjørt og jegeren som var ute trengte assistanse fra en ettersøksekvipasje. Alva og Espen pakket sakene og dro til stedet der påkjørselen hadde funnet sted. Stedet hadde blitt ryddet og etter en kort samtale med jegeren som hadde forsøkt å gå på dyret, fikk Alva på seg selen, og tok med en gang sporet.
Vi fikk opplyst at det mest sannsynlig var ei ku, men vi konstaterte fire sett med spor. Alva var imidlertid veldig stødig i lina og det var bare å henge på selv om vi ikke kunne se noen tegn av blod. Det gikk ikke lang tid før vi kom på det som mest sannsynlig var det første sårleiet, men dette var kaldt og Alva var ivrig etter å komme seg videre. Etter ca. en kilometer ble fire sett med spor til ett og selv om det lå snø på bakken var det ikke lett å se om vi var på rett dyr da det ikke var noen åpenbare tegn på skade.
Etter noen hundre meter til stoppet det helt opp. Vi kom til et dike som var alt for stort til at vi kunne komme oss over og det var bare å gå tilbake og prøve å finne en annen vei rundt. Frem til nå hadde vi gått med vinden i ryggen, men i det vi prøvde å runde fikk Alva et tydelig overvær og ledet oss rett inn på et nytt sårleie. Nå ville hun krysse rett over et stort jorde og hun gikk kun på overvær. Det var ikke et spor å se innenfor rekkevidden av hodelykten min og tvilen begynte å finne veien. Hvor skadet er dyret? Hvor langt foran oss er det? Evt. hvor skadet er det? Klarer vi i ta det igjen? Som ettersøksinstruktør lærer jeg bort at en elg med knekt fot ikke kan nås igjen med bandhund og med det faktum at vi ikke hadde sett snurten av blod og Alva nå gikk på overvær gjorde meg usikker.
Det viste det seg at jeg ikke hadde grunn til. Etter en stund med overværssporing tok hun oss inn på sporet igjen og enda et sårleie dukket opp. Nå begynte skogen å bli tett og hundeføreren, altså meg, begynte å lure litt på hvor han egentlig befant seg. Godt GPSn var med og skrudd på. Det som bare skulle bli et kort ettersøk etter en påkjørt elg begynte nå å bli et langt ettersøk med en usikker hundefører.
Plutselig stopper Alva opp i det vi kommer ut på en traktorveg og jeg fomler frem rifla. Til min store forbannelse har linsedekslet åpnet seg. Kikkert og ettersøkslykt var pakket fullt med snø. Her var det ikke mye å se. Antakeligvis så hadde det ikke vært den store sjansen hvis elgen hadde befunnet seg her, men det er en fattig trøst og vi sporer videre, nå med kikkert og lykt uten snø.
Etter hvert sporer vi frem til ei myr med et sauegjerde som deler myra. Her ser jeg at elgen har gjort flere forsøk på å hoppe over, men har ikke klart det og jeg resonerer meg frem til at elgen må ha en knekt bakfot. Endelig er det noe håndfast. Sporene krysser myra og vi følger gjerdet et par hundre meter langs et felt med sitkagran. Alva bråstopper og viser tydelig at hun vil over gjerdet. Jeg løfter henne over og prøver selv å komme meg inn i skogen, men for de av dere som har prøvd å entre et sitkagranfelt vet at det ikke nødvendigvis er så enkelt. Her var det bare å legge seg ned på kne og prøve å følge etter hunden. Etter noen meter i granfeltet blir det plutselig et alvorlig rabalder og jeg ser så vidt et glimt av en elg som reiser seg, bare tre meter unna. I alt sammen som skjer prøver jeg å ha kontroll på hunden, få frem børsa og ser at det her er en okse. Var det ikke ei ku som var påkjørt? Dyret brøyter seg vei gjennom granfeltet med oss på slep og i det vi kommer ut i mer åpen skog er oksen på tur rett mot oss og jeg ser at den har en knekt fot. Det var slutten på dyrets lidelser og mitt lengste ettersøk.
Den følelsen av stolthet over det hundearbeidet var fantastisk! Alva sporet stødig og uten tvil 3,7 km i stummende mørke og 8 minus.
.JPG?width=100&autorotate=true)
